Time is luxury

Først skjønte jeg ikke hva det var, men det er lenge siden. Så skjønte jeg ikke poenget, det er ikke like lenge siden. Så tenkte jeg, vel, det kunne vel kanskje vært litt gøy, men hvem har virkelig tid til en sånn aktivitet?

Jeg har nå sluttet på skolen (hvor jeg fant ut at sosiologi ikke var tingen, men i underkant av fire måneder senere merker at jeg savner det, men bare litt) og kastet meg ut i arbeidslivet. Skolearbeid er byttet ut med flerfoldige timer på facebook og hva gjør man når man endelig etter endt arbeidsdag kommer hjem til sine to samboere og finner de på stuebordet begravet i fysikk, biologi og alle sånne kjedelige fag-bøker? Jo, det skal jeg fortelle deg; facebook. Så jeg fant ut at min begeistring (er vel egentlig et snev av hat-forhold gjemt i denne begeistringen) for akkurat denne internettsiden burde begynne å ta slutt og en annen aktivitet burde få sin hengivenhet fra meg. Det ble blogging. Godt etterfulgt av mas fra min gode samboer Pia. Kanskje mas er feil konsumering av ordbruk da jeg i går kveld spurte henne om jeg kanskje skulle lage en blogg og hun svarte ja. Jeg valgte å snu spørsmålet en smule og tolke hennes positivitet som en forespørsel på en offentliggjøring av min helt sinnsykt innholdsrike og spennende hverdag. Så kjære Pia -mother from another brother, jeg velger å gjøre som jeg lovet og dedikerer herved denne bloggen til deg. Bare hyggelig.

(Meg og mine fantastiske samboere, Pia og Ida. Min muse Pia finner du til venstre i bildet)

Og nei, jeg får ikke til den banner-greia øverst, sorry men jeg er ikke data-geek. Men jeg skal få det til. Bare vent å se. Regner kanskje med at jeg skifter tittel også da jeg mangler fantasi og bare hørte på Gabriella Cilmi - cigarettes & lies. Så Pia, hvis du kommer på noe bedre enn sinnsykt kleine sjekkereplikker og Bare Bea-tilnærminger skal jeg kanskje høre på deg.